Undringer om Donald, Joe, piñatas og fremtiden

Hvem vipper hvor? 🇺🇸

Dette bildet knipset jeg i Washington DC for et par år siden. Det har blitt vist over 2.5 millioner ganger, og lastet ned over 15.000 ganger på Unsplash og Pexels. Det synes jeg er helt sjukt å tenke på.

Da jeg var 15 år gammel ble Barack Obama president.

Det husker jeg primært som et lovende utfall etter en kjip valgnatt, i hvertfall for mitt vedkommende – fattern nektet å la meg sitte oppe hele natten for å følge med på vippestatene ut i de små timer. Det synes jeg fortsatt den dag i dag var unødvendig. Ingen 15-åringer som frivillig velger å se potensielle videpresidentinne Sarah Palin rable fra en talerstol i stedet for å konsumere alkohyler, dampe Coloradolovgivningsvennlige planter eller bedrive andre former for rabalderbasert ungdomsopprør bør nektes å få være våken en natt hvert fjerde år.

Men nok om det. Ungommelig bitterhet tilside – åtte år og noen flere doser med autonomi senere, var det en ny klovn i valgmanesjen. 2016-valget skulle jeg ta inn over meg slik jeg selv ville. Som sagt så gjort - jeg satt meg på et fly til California for å føle på stemningen up close. I etterpåklokskapens navn burde turen kanskje gått til West Virginia eller Detroit, men gjort er gjort.

En spennende reise ble det uansett til den blåblå gyldne staten. Her ser vi for eksempel et bilde fra en historisk, nesten glemt tidsepoke: Pre-Donald-og-Pre-Covid-æraen. Legg merke til at bildet inneholder et riktig sjeldent syn – optimistiske amerikanere samlet til hyggelig lag for å se at “the safe candidate” skal hale en sikker seier i land i presidentvalget som vises på storskjem i en bakgård i San Francisco.

Apropos San Francisco – i teknologimekkaet hadde de allerede i 2016 “everything on demand” via Grubhub, Doordash, Postmates og øvrige venturekapitaldrevne luftslott som populært er kjent som “last mile delivery”-startups. I tillegg til smakfulle kalorier, prevensjon og andre nødvendigheter, kunne du i november 2016 få levert en Trump Piñata på døren, slik at du kunne slå deg skikkelig løs hvis det umulige skulle finne på å skje.

Resten er historie. Election-festen hjemme hos min venninne Ellie og alle hennes hyperliberale tech-venner vippet fra god til laber stemning raskere enn Nate Silvers prediksjonspil spant ut av kontroll fra blå til blodrød. Det var mildt sagt en spesiell opplevelse.

Da min venn Vegard og jeg innså hva som hadde skjedd, innså vi også at vi hadde havnet på feil fest. En livsfarlig Uber-tur med en overstadig beruset sjåfør som likte seg best i den andre filen (både i bokstavelig og metaforisk forstand) ledet oss til det vi trodde var republikanernes valgvake godt utpå natten, men dit kom vi dessverre for sent. Mange av Trumpistene hadde tatt til gatene, og det store republikanachspielet hadde gått under jorden. Søren klype tenkte vi. Neste morgen var San Franciscos gater fullstendig folketomme.

Hva skjer i kveld?

Ingen ny tur til USA for meg, i alle fall. Men jeg har blitt gammel nok til å være oppe så lenge jeg vil. Jeg har faktisk blitt så gammel at jeg ikke nødvendigvis vil være oppe hele natten lenger. Hvem skulle trodd det.

Selv uten COVID på banen ville jeg vært.. avholdende til å befinne meg på interessante stedet i USA i natt. Gudene vet hva som kan skje hvis en gnist eller to havner i den trykkokeren de har satt seg selv i der borte i det som ser ut til å være Ville Vesten i ordets rette forstand.

Det sies at prediksjoner er vanskelig, spesielt om fremtiden. Derfor holder jeg meg for god for det, men peker på et par andre interessante spåmenn som velger å skyte ut noen spådommer:

Get by with a little help from my trends

Min venn Michal har tatt Google Trends til hjelp, poengterer at flere søker på “vote trump” enn “vote biden” på google, og tar dette som en indikasjon på at flere er interessert i stemme Donald enn Joe.

Absolutt en interessant hypotese; men det kan kanskje også tenkes at dem som trenger å få hjelp av Google til å finne ut hvordan man stemmer kanskje uansett tilhører The Trump Camp, og at Bidenister flest har avgitt en stemme eller to før og finner ut av dette på egen hånd?

Nate Silver’s Final Verdict

Nate Silver fra FiveThirtyEight.com anses som verdens beste datadrevne valgresultatspåmann, til tross for at også han bommet sist. I år skriver Nate i sin siste oppdatering før valgkvelden:

When I wrote about our final presidential forecast in 2012, for example, I was trying to explain why a race that everyone assumed was close actually reflected a fairly decisive advantage for Barack Obama. When I wrote about our final forecast in 2016, conversely, it was pretty much the opposite. I was trying to explain that, although Hillary Clinton was favored, what most of the media was portraying as a sure thing was a highly competitive contest between her and Donald Trump.

This year … I’m not really sure what I’m trying to convince you of. If you think that polling is irrevocably broken because of 2016 — well, that’s not really correct. On the other hand, if it weren’t for 2016, people might look at Joe Biden’s large lead in national polls — the largest of any candidate on the eve of the election since Bill Clinton in 1996 — and conclude that Trump was certain to be a one-term president. If you do think that, please read my story from earlier this week about how Trump can win and why a 10 percent chance needs to be taken seriously.

Nonetheless, Biden’s standing is considerably stronger than Clinton’s at the end of the 2016 race. His lead is larger than Clinton’s in every battleground state, and more than double her lead nationally. Our model forecasts Biden to win the popular vote by 8 percentage points,1 more than twice Clinton’s projected margin at the end of 2016.

En decent edge til Biden der altså, men pakket godt inn i en språkdrakt som holder absolutt alle mulige utfall vidåpne.

Nate sin visualisering av oddsene gjør bildet noe mer tydelig:

Min plan for kvelden

Min ambisiøse plan om å valgvake med mange venner, enda flere ‘murican style burgers og country på stereo’n ble avblåst av Erna i folkehelsens navn. I stedet blir vi en kvartett av utvalgte sjeler som samles sammen med ovennevnte burgers og en svær TV-skjerm i smittevernsvennlig avstand fra hverandre utover kvelden. Så får vi se da, om det går nedenom og hjem for demokratiet eller donaldkratiet.

Vi gleder oss i hvertfall til siste episode av Thomas Seltzer på tur gjennom gudsforlatte deler av midtvesten. Det er da noe.

Anbefalte USA-ressurser

📚 Bok: Educated, Tara Westover: Tara vokste opp i et lukket mormonersamfunn og fikk ikke gå på skole. Faren ville ikke ta henne med til sykehus etter en bilulykke fordi han var skeptisk til “det vanlige samfunnet”. Den type ting. Then the turnaround: Tara ender opp med å bryte ut av mormonsamfunnet, oppdage utdannelse og læringslyst, og ender opp med å gå på Brigham Young University, og senere ta en doktorgrad på Cambridge University (!). En vanvittig historie som belyser trøblete oppvekstvilkår og generelt en state of affairs som ser høvelig mørk ut for store deler av befolkningen i midten av Amerika.

📚 Bok (+film!): Hilbilly Elegy, J.D. Vance: dette er de facto “Educated” skrevet av en mann. JD Vance vokser opp i elendighet i Kentucky, men kommer seg på mystisk vis til Yale Law School. En klassereise på alle vis, som atter illustrerer og setter et ansikt og en personlig historie på systemiske problemer vi alle har lest om i generelle ordelag i avisen. Nå har det visstnok også blitt en film på Netflix, som ser ut til å komme ut i disse dager:

📚 Bok: Coming Apart: The State of White America 1960-2010 (Charles Murray): Hva skjedde egentlig med middelklassen i statene? Here’s your answer. Charles Murray argumenterer for at fire krefter holdt den hvite middelklassen sammensveiset frem til cirka 1960 - religion, marriage, industriousness and morality. De siste 60 årene har disse fire kreftene blitt svekket, og middelklassens lim har gitt etter som et resultat av det (pluss en bunch av økonomiske faktorer, naturligvis). En interessant vinkel på en kompleks problemstilling. Favorittparadokset jeg husker best fra boken, er at de mest liberale amerikanerne i snitt er dem som lever de mest tradisjonelle og “gammeldagse” livene. De gifter seg tidlig, gjerne med en person med samme sosioøkonomisk bakgrunn som dem selv, får ikke barn utenfor ekteskapet, splitter arbeidsmengden i hjemmet etter kjønnstradisjonelle roller, og går jevnlig i kirken – samtidig som de står for liberale verdier som radikal likestilling mellom kjønnene og lignende. “Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør”, der altså.

Med det sagt - godt valg og god fornøyelse!